Det er på tide

Ferien er over, og barnehagen er i gang for fullt. Nå er det på tide å bli aktiv på bloggefronten igjen. Skrivesperra er nå vekk, og de gode øyeblikkene dukker opp gang på gang.

I vår sendte vi førskolebarna våre til skolen. En gjeng på 22 selvstendige, små voksne. Som var kjempe klare for livets motbakker og dagens kamper. Nå derimot står en ny hverdag for tur..
Jeg er nå pedagogisk leder for tre åringene. Ikke alle er de fylt tre år heller, så dette er noe annet enn det jeg var blitt vant til. "Det går nok bra!" sier jeg ofte til meg selv, og jeg er ikke i tvil heller.

I skrivende stund har jeg pause. Syv barn i fargesprikende regndresser er sendt ut etter å ha spist og blitt tørket fjeset fritt for leverpostei og smør. Bleia er bytta, de har prøvd å tisse på doen, og vi voksne tørker svetteperlene som dukker opp i panna som dugg på gresset en tidlig høstdag.

Jeg gleder meg til å dele disse flotte øyeblikkene med dere.

Glad hipster

 

Jeg er så lykkelig for tiden at det er nesten litt kvalmende. 

Jeg gjør akkurat det som passer meg inn der og da. 

Sier ja til det jeg gidder og nei til det jeg ikke vil. 

Det er deilig. 

Spontanturer på konserter og show, og før jeg visste ordet av det

satt jeg foran Great Garlic Girls og lo.

Det er det som er meningen med livet. 

Ikke å se Great Garlic Girls, men å være lykkelig. 

Småttiser og blomster

 

Siste dagen på jobb før ferien var i går.
Jeg er nå helt ferdig med barnehageåret 2011/2012.
Om tre uker begynner det på nytt. 

Da skal jeg være pedagogisk leder for tre åringene.

Etter å ha hatt førskolebarna, og den gruppa i over to år,
er det nå nye barn jeg skal lære å kjenne. 

Spennende. 

Har allerede begynt å bli sånn smått kjent med disse småttisene jeg skal ha. 

Og før vi alle dro hjem og slengte beina på bordet 

fikk jeg blomst hos en av verdens små skatter. 

Han er snart tre år og sjenert. 

En glemmer liksom alt annet når slikt skjer. 

Og en tenker virkelig at jeg, jeg må jo ha verdens beste jobb. 

"Vil du være med på rommet mitt?"

"Vil du være med på rommet mitt?" sier han. Den nærmeste flørten jeg har hatt på evigheter og  lengre. Fire åringen som står foran meg i pysjamas med nypussa tenner.

Han har fått nytt sengetrekk. Beyblade. Super stolt !
Tar meg i handa og leier meg opp på loftet. Peker på senga si - SMILER.
Hopper opp i senga med en ivrighet og energi som bare fireåringer har.

Jeg har ofte drømt om at også jeg, i en alder av 25 kunne hoppa opp i senga slik.
Min er ikke så høy at jeg trenger det, men jeg drømmer..

Han ler. Og viser meg merker. Pegasus.

Det er plass til meg og i senga hans, men jeg får ikke lov å sove der.

"Nei, du skal sove hjemme hos deg!"

Det er forsåvidt helt riktig, så jeg ler og tusler ut av rommet.
Heldigvis kommer han  løpende etter meg.
Den fine fireåringen.

"KNUSEKOS! Lik den som mamma fikk!" 

"Åh, jeg er like heldig som mammaen din!"

Ja, det er jeg nemlig. Heldig.

"Jeg har en usynlig venn."

"Linda, jeg har en usynlig venn som ikke du vet om. Og du kan ikke se ho."
sier ho. Jenta med krøllene. Smiler stort gjør ho og.

"Gjett hvor ho er da!" terger hun.

Jeg undrer meg på hvor hun kan være.

"Står ho bak deg?"
"Hahahaha, neeeeeei Linda ! Din tøysekopp !"
Hmm..

"Sitter ho ved siden av meg?"
"Neeeeei!!"
"Javell.. Men da vet jeg hvor hun er. Ho sitter på hodet ditt!"
Og nei, ho gjør visste ikke det heller, og det viser seg at ho sitter inne i lekehuset og spiser kaker.

"Vi kan gifte oss vi, Linda."

Vi har hvilestund inne. Vi har alle vært inne på "puterommet" og henta oss puter og pledd. Nå skal vi kose oss.

Det er min kollega sitt forslag om hvilestund i dag. Vi har vært ute hele dagen. Sykkeldag for førskolebarna, og nå ble vi akutt slitne.

"Dustene" av Roald Dahl, og jeg fleiper til min kollega av dette gode tiltaket hans, "vil du gifte deg med meg?" Han ler. Sier nei.

Førskolegutten vår ligger henslengt over en pute. Han tøyer og bøyer.

"Vi kan gifte oss vi, Linda!"

Jeg smiler.

"Gjerne!" sier jeg.

17. Mai er vi så glad i

 

Det er 15. Mai.
Dagen før dagen.
Med dagen mener jeg 17. mai feiring i barnehagen.

Jeg har tidligvakt, og setter i gang ulike aktiviteter om morgenen.
Denne morgenen blir det bygging og tegning.

Jentene tegner. Og det går i prinsesser, is og 17. Mai-flagg.

"Linda, dette er deg. På 17. Mai. Med en kjempestor is!"
sier fire-åringen og rekker ut hånda med en søt liten tegning.
Den er ikke større enn håndflaten min, men jeg ser det jo veldig godt.
Meg. Med en stor is. På 17. mai.

 

Og is ble det.
Og rømmegrøt, spekemat, champagne og gode venner.

Ja, og Emma såklart.

Heldige jeg.

"Jeg er heldig som har dere" sier jeg.

Vi sitter rundt bordet.

Jeg og mine kule gule.

Jeg har tatt fram lim, sakser, paljetter og papir i alle farger.

Cd-spilleren står på og spiller barnesanger som alle kan.

"Alle barna klapper, alle barna klapper."

synger vi høyt.

Øver på russerop og 17. mai sanger.

"Rosa russ, rosa russ.

Det er vi.

Vi er de beste, bedre enn de fleste!

DET ER VI!"

Vi koser oss sammen.

"Nei, Linda.. Vi her heldige. Som har deg!"

Det er så nydelig sagt.
Om mulig så må det være noe av det fineste noen noensinne har sagt til meg.

Koselige dager med seksåringene

Det er mange av de nå.

Både seksåringene og de koselige og late dagene.

Vi er rosa russ nå.

Med de spillopper det fører med seg.

Vi har drukket brus til vi måtte rape.

Hoppa rundt barnehagen som bare frosker kan.

Fiska i kumlokket.

Og vi har ledd. Masse.

Det er lite primærbehov som skal dekkes i barnehagen nå.

Ikke skal de ha hjelp på do.

De ordner maten selv.

Klærne, ja det skal hvertfall klare.

Å sove, det gjør ikke rampe russen.
Og det heter ikke sove heller.

De bare lader. 

Så nå..

Nå er vi bare der.

Støtter de i dagens utfordringer.

Lytter. Hører hva de har å si.

Klemmer de når de trenger det.

Det er deilige dager.

Fine barnehagedager

Regnvåte dager.
Med regntøy og bobler.

Oppskrift:
- regn fra himmelen
- barn i regntøy
- bøtter
- sugerør
- mer vann
- zalo

- støvler

Klask dette sammen i en røre.
Aller helst ute.
Når det allerede regner.

Jo flere barn, jo bedre.

Resultatet blir glade fjes med bobler og skum,
høye latterfylte vræl og våte barn.

 

Gylne øyeblikk

Vi sitter i byggerommet. Jeg og ti av mine kule gule.

Guttene leker med duplo. Lager hus, fly og robotmaskiner. Kræsjer i hverandre, både med flyene og kroppene og braker ut i latter over hele gulvet.

To jenter har laget seg telt av gulvmattene. Over et bord. De bygger og styrer, og lar ingen andre komme inn i leken. Mest fordi det faktisk ikke er plass til flere under det lille bordet.

Jeg og tre andre jenter fjaser med et byggespill. Vi stabler klosser opp på hverandre, og skal dra de ut igjen. Det heter "Klossmajor". Vi raserer og ler før vi bytter til et regelspill.

"Ole Aleksander Fili BomBomBom". De lærer reglene kjempefort, og før jeg vet ordet av det er den første runden over og to gutter er nå også med. Ei jente på fanget og enda flere rundt. Lærer hverandre og ler.

Jeg merker det fort når de er lei. De begynner å igle på hverandre, tøye reglene, kaste terningen, danser til det er deres tur og herjer enda verre. Han med lyst hår og blå øyne ser at jeg rufser meg selv litt i håret og begynner straks å rufse meg han og. Mens han ler høyt. Så høyt som bare blonde seksårige gutter kan. Jenta på fanget ler om mulig enda mer, og før jeg vet ordet av det ler vi alle sammen.

"Hahahah, Linda... Hahahah ! Du ser ut som en gutt når du har bustete hår!"

Hikster hun. Den seksårige jenta med brunt hår. Og for å være ekstra morsom tar jeg på meg pilotbrillene jeg har på hodet.

Mellom latterkulene kommer det et.. "Særlig nååååå!!!"

Ja, jeg ser ut som en gutt. Når jeg har bustete hår og med pilotbriller på. For å få slike gylne øyeblikk er det verdt å se ut som en gutt.

Lykken er..

 

Småsko og blomster.

Jeg og Marius

 

Jeg har fått Marius-genser hos mammaen min. 

Jeg rett og slett, simpelthen - ELSKER DEN !

"Emma, gi meg fem da!"

"Linda, jeg gleder meg så til i dag!" sier hun. Fem og et halvtåringen i barnehagen min. Dagen er nemlig kommet. Vi har snakket om det lenge. Hun skal få være med meg hjem. Det er ikke første gangen, så hun vet hva hun går til og det er nok derfor hun gleder seg enda litt til.

Vi går mot bilen. Emma står klar og venter på oss. Logrer og viser med hele kroppen at hun vil være med oss hjem. Så vi setter oss i bilen. Alle tre. Emma helt bakerst, fem og et halvtåringen i baksetet på puta si, og med meg som sjåfør durer vi hjemover.

Vi snakker i bilen. Om hva vi har gjort i barnehagen og hva vi skal ha til middag. Vi blir enige om å lage pizza. Den skal vi lage sammen. Vi finner fort ut av at jeg ikke har ketchup, og hvilke fem og et halvt åringer spiser pizza uten ketchup, ikke denne hvertfall, så vi tusler bort på butikken. Hånd i hånd. Hun betaler fint for ketchupflaska. Samme ketchupen som de har hjemme. Den er best. Så bærer hun den tilbake. Jeg forsikrer meg om at vi skal lage pizzaen sammen. Ja sier hun kort og presist, og hopper rundt med kjolen sin. Jeg spør om hun kan helle melet i bollen. Nei, det har hun ikke tid til, og vannet og gjæren som skal i, det kan jeg gjøre selv. Hun er nemlig opptatt, for Emma ville så gjerne leke. Så står jeg der da. Lager pizza. Til oss to. Det gjør ingenting. Jeg storkoser meg. Hører hun konversere med Emma, kommanderer og ler. "Emma, gi meg fem da!"

Det ble god pizza. Med ketchup på.

Lille Bedåre er enestående

Si det med blomster !

 

Det gjør mindre vondt med blomster på.

Små hus. Trange gater.

Et lite spørsmål. Et stort svar.

"Hvorfor ville du bli førskolelærer?" ble jeg spurt en gang. Jeg trengte i grunnen ikke tenke lenge. For etter min aller første praksis så jeg hvor fantastisk denne jobben er. Hvor mangfoldig, enestående, meningsfull og gledebringende jobben virkelig er.

Jeg ble grepet av en førskolelærer som tok barna på alvor. Som lyttet med hele seg. Skapte rom for spontanitet og lærdom i full harmoni. Som brukte turene til kos og matematikk ved å bare lære de å telle blåbær på en tust. Som lagde melodi av bankende pinner på en tønne. Som lekte og skapte, lærte og ble lært. Som fortalte og ble fortalt til. Av små håpefulle. Hver dag !

"Jo, jeg ville bli førskolelærer for å kunne gjøre en forskjell! Hvis jeg kan gjøre en forskjell i ETT barns liv, så har jeg gjort mer enn mange andre. Og hvis barna i tillegg kan huske meg ut i barneskolen. Huske meg og barnehagen. Hvor morsomt vi hadde det. Hvor mye vi lo, og hvor gøy det var å være liten!"

Derfor ville jeg bli førskolelærer.

Life is sweet

Orden i sysakene

"Hvorfor rører ho så på halen sin?"

I dag har Emma vært med oss i barnehagen på tur.

Jeg. Emma. Tre voksne til. Og 18 unger.

De studerer henne nøye hver gang. Og undrer seg alltid.

"Har Emma noen gang fått flis?"

Nei svarer jeg.

"Det har jeg." - sier gutten som nærmer seg seks år. Han sier det gjør vondt å få flis, og at hunder har mye tjukkere hud enn oss mennesker. Også ler han litt. For han syns Emma går litt rart.

"Hvorfor rører hun så på halen sin?"

Jeg svarer rolig og fint tilbake at det er fordi hun er så glad og lykkelig. Og fordi det er slik hunder viser at de er glade. De hopper og spretter litt, men aller mest så logrer de. For det er det det heter. Logrer. Når de vifter og rører på halen sin.

Emma. På jobb. Passer på 18 kule gule.

Fra idè til produkt

Jeg fikk det for meg i går ettermiddag.

 "JEG SKAL MALE !!!"

Europris neste for å få tak i malingskoster og malerulle. Maling hadde jeg stående. Før jeg visste ordet av det satt jeg i bilen.

Jeg visste jeg ville ha en grå vegg på soverommet. Samme fargen som jeg har i stua. "Baronesse Silke".
I tillegg til den grå veggen ville jeg også ha et hvitt tre hvilende over senga. Som jeg skulle henge ting i.

Jeg begynte. Malinga av den grå veggen gikk overraskende fort, og med en tørketid på to timer så er det klart det gikk unna.

Ut på kvelden satte jeg i gang med treet. Jeg ringe ei god venninne så vi kunne idèmyldre sammen over telefonen mens vi begge satt og googla. Vi kom til enighet om hva som ville funka og hva som klart ikke ville fungert.. Så var det å begynne å tegne og skissere. Litt etter litt forma det seg..

Skissene.

 

Resultatet !

Med mine egne nips i.

Et perlearmbånd.

Et perlesmykke.

En sort sløyfe.

Et hvitt trehjerte. 

Et armbånd.

Jeg er da altså kjempefornøyd !

Flykræsj !

Det er ikke noen hemmelighet. At jeg prøver så godt jeg bare kan og ikke spise brød. Dette vet ungene veldig godt. Da blir det nemlig ofte knekkebrød. Med flykræsj på.

"Hva skjer hvis du spiser brød?"

Jeg vet at jeg kan få de til å tro hva som helst. Så jeg prøver.

"Jo, du skjønner det at jeg får grønne prikker i fjeset. Tunga mi blir seende slik ut (så gjeiper jeg stort) og jeg får ører store som ballonger!" 

Ungene sitter som på sirkus. Måpende.

"Linda, nå tuuulleeeer duuuuu!" roper de alle i kor.

"JEG? Jeg tuller aldri."

Hjemmelaget

 

Isformer fra IKEA.
Med fun saft oppi. Og vann.
I frysen.

Smakte.. Helt jævlig !!

Til å begynne med. Kunne virke som at saften la seg ytterst.

Gjør jeg dette igjjen?

ALDRI !!!

Forslag til hva jeg kan lage is av tas i mot med stor takk !

Samtaler på tur

"Linda.. Kommer du til å glemme meg..?"
- Gutt, fem år.

"Nei!! Jeg kommer aldri til å glemme deg!!"

Det er på tur vi får snakket sammen.
Der vi går..
Hånd i hånd.

Det er fortrolig.
Det er privat.
Det er sannhet og lykke.


"Det er bra. Jeg skal komme å besøke deg i barnehagen jeg.."

Sjefen

 

"Hvorfor ser hun så på deg hele tida?"

"Jo, det er fordi jeg er sjefen hennes."

Emma har vært med på jobb i noen dager nå.
I dag ble hun invitert med på tur av 20 skoleklare unger
og tre bedende voksne. Jeg klarte ikke si nei.
Så Emma har vært med oss på suppetur i skogen.
Det går overraskende bra, og barna har full respekt for Bedåre selv.
Emma er tålmodigheten selv, og lar alle klappe og stryke.
Følger ivrig med barna hva de gjør, og ikke minst hvor

Sjefen er til enhver tid. 

Nå er Bedåre utslitt, og lykken for meg er nå å høre henne sove.
Med snuta begravd i puta si. Snorkende.
Sliten og snart klar for en ny dag med Sjefen på jobb.

Superhelt

Det er sol, det er vår, det er glade unger.

"LINDA, SKAL IKKE DU HA ANSIKTSMALING?"

Jeg er akkurat blitt utfordret, og undrer meg med barna hva jeg da skulle ha malt i ansiktet. Det kommer mange gode forslag. Barbie-prinsesse, hello kitty, batman og andre finurlige karakterer i barneverdenen. Så kommer det jaggu meg bort en tøffing til meg, med lyst hår og blåe øyne titter han opp på meg med glimt i øyet som bare han kan ha og sier

"LINDA, JEG SYNS DU SKAL VÆRE ROSA SPIDERMAN!"

Jeg tenker så det knaker. Skal jeg? Skal ikke?

"JA, VET DU.. DET SKAL JEG!"

En superhelt blir til..

Det er deilig

ÅRETS FØRSTE UTEPILS

DEILIGE VENNINNER

SOL OG VÅR

SOFT IS

 

"Linda, tanna mi!"

Vi har 1400-måltidet. Jeg er egentlig i et ganske dårlig humør. Noe jeg har fått kommentarer om hele dagen fra mine kjære kollegaer på samme avdeling. Ja, greit.. Jeg har en dårlig dag. Vi sitter henslengt ute, det er sol og bare det er egentlig grunn nok til å smile stort, og vi voksne, ja vi maser på ungene om det ene og det andre.


"Sitt nå fint!"


"Pass nå på så  du ikke velter den koppen din - IGJEN!" 

"Nei, du må spise opp skiva di før du får frukt. Dette vet du joo.."


Det er vanskelig å være anerkjennende på slike dager som dette kjenner jeg. Tålmodigheten strekker seg stadig lengre og lengre vekk fra meg, og jeg merker at jeg himler med øynene i det skjulte. Det er over en time igjen av denne dagen, og jeg kjenner jeg må hente fram mine ekstra hemmelige krefter langt, langt inni meg. 


Plutselig, så står denne jenta foran meg. Lyshåra, stor i øynene med noe rart mellom fingerspissene. 


"LINDA, DEN ANDRE TANNA MI!!"


Jeg går inn i sjokktilstand, og vet ikke hva jeg skal svare. Jeg blir overrasket. Glad. Forferdet. Mest av alt kjenner jeg at jeg blir STOLT !


"Jeg bare tok tunga borti, så kom tanna ut. Blør jeg?"

Dagen snudde. Momentant. Tenk at så mye kan forandre seg.

I en brøkdel av et sekund.

Hverdagslykke i millimeter form.

Prinsesse Linda.

 

"Hva tegner du?"

"Ser du ikke det? Det er jo deg. Prinsesse Linda. Du har
store vipper.. Rød leppestift. Og hvordan vil du at kjolen din skal se ut?"

"Den må jo være rød!" sier jeg bastant.

"Ja, det må den. Med prikker på. Også må du ha brunt hår. Langt hår. Siden
du sparer."

"Ja, det må jeg."

"Deg og bikkja di"

"Linda, dette er deg og bikkja di."
- Gutt, fem år.

"Du er en.. Bustete dame!"

"Du er en.. Bustete dame!"
Stotrer han fram. Dette lille selvstendige mennesket som snart skal bli seks år.

Med et lite glimt i øyet, som at han viser at han bare skøyer og fleiper. Han er morsom. De andre barna ler av han, og jeg ser på han. Med det samme glimtet i øyet og sier med et stort smil om munnen og den strenge stemmen "Duuu.. Hva sa duuu?" Alle barna ler og hopper rundt meg. "Linda Mari! Du er en bustete dame!"

Jeg må le jeg og.

Disse rare ordene og setningene som de lirker ut av seg. De leker og tuller med ordsammensetninger. Rimer og bryter ned ord til bare bokstaver.

"Si ris!"

Motvillig sier jeg ris.. Jeg vet hva som kommer. Samtidig så elsker jeg det.
Latteren de brøler ut i begeistring.

"Hahahah. Du er en fis!"

Our time machines

Er det dette som er hverdagskos?

Dagen begynner med et smil

Mitt hjem, og bare mitt

Prosjekt: Emma

 

En rekke ord

Klamrer meg til sommeren !

Hyttelivet

 

Bildene er tatt av Ann-Christin med mitt Nikon D40.
Tørdal, Telemark.