17. Mai er vi så glad i

 

Det er 15. Mai.
Dagen før dagen.
Med dagen mener jeg 17. mai feiring i barnehagen.

Jeg har tidligvakt, og setter i gang ulike aktiviteter om morgenen.
Denne morgenen blir det bygging og tegning.

Jentene tegner. Og det går i prinsesser, is og 17. Mai-flagg.

"Linda, dette er deg. På 17. Mai. Med en kjempestor is!"
sier fire-åringen og rekker ut hånda med en søt liten tegning.
Den er ikke større enn håndflaten min, men jeg ser det jo veldig godt.
Meg. Med en stor is. På 17. mai.

 

Og is ble det.
Og rømmegrøt, spekemat, champagne og gode venner.

Ja, og Emma såklart.

Heldige jeg.

"Jeg er heldig som har dere" sier jeg.

Vi sitter rundt bordet.

Jeg og mine kule gule.

Jeg har tatt fram lim, sakser, paljetter og papir i alle farger.

Cd-spilleren står på og spiller barnesanger som alle kan.

"Alle barna klapper, alle barna klapper."

synger vi høyt.

Øver på russerop og 17. mai sanger.

"Rosa russ, rosa russ.

Det er vi.

Vi er de beste, bedre enn de fleste!

DET ER VI!"

Vi koser oss sammen.

"Nei, Linda.. Vi her heldige. Som har deg!"

Det er så nydelig sagt.
Om mulig så må det være noe av det fineste noen noensinne har sagt til meg.

Koselige dager med seksåringene

Det er mange av de nå.

Både seksåringene og de koselige og late dagene.

Vi er rosa russ nå.

Med de spillopper det fører med seg.

Vi har drukket brus til vi måtte rape.

Hoppa rundt barnehagen som bare frosker kan.

Fiska i kumlokket.

Og vi har ledd. Masse.

Det er lite primærbehov som skal dekkes i barnehagen nå.

Ikke skal de ha hjelp på do.

De ordner maten selv.

Klærne, ja det skal hvertfall klare.

Å sove, det gjør ikke rampe russen.
Og det heter ikke sove heller.

De bare lader. 

Så nå..

Nå er vi bare der.

Støtter de i dagens utfordringer.

Lytter. Hører hva de har å si.

Klemmer de når de trenger det.

Det er deilige dager.

Fine barnehagedager

Regnvåte dager.
Med regntøy og bobler.

Oppskrift:
- regn fra himmelen
- barn i regntøy
- bøtter
- sugerør
- mer vann
- zalo

- støvler

Klask dette sammen i en røre.
Aller helst ute.
Når det allerede regner.

Jo flere barn, jo bedre.

Resultatet blir glade fjes med bobler og skum,
høye latterfylte vræl og våte barn.

 

Gylne øyeblikk

Vi sitter i byggerommet. Jeg og ti av mine kule gule.

Guttene leker med duplo. Lager hus, fly og robotmaskiner. Kræsjer i hverandre, både med flyene og kroppene og braker ut i latter over hele gulvet.

To jenter har laget seg telt av gulvmattene. Over et bord. De bygger og styrer, og lar ingen andre komme inn i leken. Mest fordi det faktisk ikke er plass til flere under det lille bordet.

Jeg og tre andre jenter fjaser med et byggespill. Vi stabler klosser opp på hverandre, og skal dra de ut igjen. Det heter "Klossmajor". Vi raserer og ler før vi bytter til et regelspill.

"Ole Aleksander Fili BomBomBom". De lærer reglene kjempefort, og før jeg vet ordet av det er den første runden over og to gutter er nå også med. Ei jente på fanget og enda flere rundt. Lærer hverandre og ler.

Jeg merker det fort når de er lei. De begynner å igle på hverandre, tøye reglene, kaste terningen, danser til det er deres tur og herjer enda verre. Han med lyst hår og blå øyne ser at jeg rufser meg selv litt i håret og begynner straks å rufse meg han og. Mens han ler høyt. Så høyt som bare blonde seksårige gutter kan. Jenta på fanget ler om mulig enda mer, og før jeg vet ordet av det ler vi alle sammen.

"Hahahah, Linda... Hahahah ! Du ser ut som en gutt når du har bustete hår!"

Hikster hun. Den seksårige jenta med brunt hår. Og for å være ekstra morsom tar jeg på meg pilotbrillene jeg har på hodet.

Mellom latterkulene kommer det et.. "Særlig nååååå!!!"

Ja, jeg ser ut som en gutt. Når jeg har bustete hår og med pilotbriller på. For å få slike gylne øyeblikk er det verdt å se ut som en gutt.

Lykken er..

 

Småsko og blomster.

Jeg og Marius

 

Jeg har fått Marius-genser hos mammaen min. 

Jeg rett og slett, simpelthen - ELSKER DEN !

"Emma, gi meg fem da!"

"Linda, jeg gleder meg så til i dag!" sier hun. Fem og et halvtåringen i barnehagen min. Dagen er nemlig kommet. Vi har snakket om det lenge. Hun skal få være med meg hjem. Det er ikke første gangen, så hun vet hva hun går til og det er nok derfor hun gleder seg enda litt til.

Vi går mot bilen. Emma står klar og venter på oss. Logrer og viser med hele kroppen at hun vil være med oss hjem. Så vi setter oss i bilen. Alle tre. Emma helt bakerst, fem og et halvtåringen i baksetet på puta si, og med meg som sjåfør durer vi hjemover.

Vi snakker i bilen. Om hva vi har gjort i barnehagen og hva vi skal ha til middag. Vi blir enige om å lage pizza. Den skal vi lage sammen. Vi finner fort ut av at jeg ikke har ketchup, og hvilke fem og et halvt åringer spiser pizza uten ketchup, ikke denne hvertfall, så vi tusler bort på butikken. Hånd i hånd. Hun betaler fint for ketchupflaska. Samme ketchupen som de har hjemme. Den er best. Så bærer hun den tilbake. Jeg forsikrer meg om at vi skal lage pizzaen sammen. Ja sier hun kort og presist, og hopper rundt med kjolen sin. Jeg spør om hun kan helle melet i bollen. Nei, det har hun ikke tid til, og vannet og gjæren som skal i, det kan jeg gjøre selv. Hun er nemlig opptatt, for Emma ville så gjerne leke. Så står jeg der da. Lager pizza. Til oss to. Det gjør ingenting. Jeg storkoser meg. Hører hun konversere med Emma, kommanderer og ler. "Emma, gi meg fem da!"

Det ble god pizza. Med ketchup på.