Det er på tide

Ferien er over, og barnehagen er i gang for fullt. Nå er det på tide å bli aktiv på bloggefronten igjen. Skrivesperra er nå vekk, og de gode øyeblikkene dukker opp gang på gang.

I vår sendte vi førskolebarna våre til skolen. En gjeng på 22 selvstendige, små voksne. Som var kjempe klare for livets motbakker og dagens kamper. Nå derimot står en ny hverdag for tur..
Jeg er nå pedagogisk leder for tre åringene. Ikke alle er de fylt tre år heller, så dette er noe annet enn det jeg var blitt vant til. "Det går nok bra!" sier jeg ofte til meg selv, og jeg er ikke i tvil heller.

I skrivende stund har jeg pause. Syv barn i fargesprikende regndresser er sendt ut etter å ha spist og blitt tørket fjeset fritt for leverpostei og smør. Bleia er bytta, de har prøvd å tisse på doen, og vi voksne tørker svetteperlene som dukker opp i panna som dugg på gresset en tidlig høstdag.

Jeg gleder meg til å dele disse flotte øyeblikkene med dere.

Glad hipster

 

Jeg er så lykkelig for tiden at det er nesten litt kvalmende. 

Jeg gjør akkurat det som passer meg inn der og da. 

Sier ja til det jeg gidder og nei til det jeg ikke vil. 

Det er deilig. 

Spontanturer på konserter og show, og før jeg visste ordet av det

satt jeg foran Great Garlic Girls og lo.

Det er det som er meningen med livet. 

Ikke å se Great Garlic Girls, men å være lykkelig. 

Småttiser og blomster

 

Siste dagen på jobb før ferien var i går.
Jeg er nå helt ferdig med barnehageåret 2011/2012.
Om tre uker begynner det på nytt. 

Da skal jeg være pedagogisk leder for tre åringene.

Etter å ha hatt førskolebarna, og den gruppa i over to år,
er det nå nye barn jeg skal lære å kjenne. 

Spennende. 

Har allerede begynt å bli sånn smått kjent med disse småttisene jeg skal ha. 

Og før vi alle dro hjem og slengte beina på bordet 

fikk jeg blomst hos en av verdens små skatter. 

Han er snart tre år og sjenert. 

En glemmer liksom alt annet når slikt skjer. 

Og en tenker virkelig at jeg, jeg må jo ha verdens beste jobb.