"Linda, tanna mi!"

Vi har 1400-måltidet. Jeg er egentlig i et ganske dårlig humør. Noe jeg har fått kommentarer om hele dagen fra mine kjære kollegaer på samme avdeling. Ja, greit.. Jeg har en dårlig dag. Vi sitter henslengt ute, det er sol og bare det er egentlig grunn nok til å smile stort, og vi voksne, ja vi maser på ungene om det ene og det andre.


"Sitt nå fint!"


"Pass nå på så  du ikke velter den koppen din - IGJEN!" 

"Nei, du må spise opp skiva di før du får frukt. Dette vet du joo.."


Det er vanskelig å være anerkjennende på slike dager som dette kjenner jeg. Tålmodigheten strekker seg stadig lengre og lengre vekk fra meg, og jeg merker at jeg himler med øynene i det skjulte. Det er over en time igjen av denne dagen, og jeg kjenner jeg må hente fram mine ekstra hemmelige krefter langt, langt inni meg. 


Plutselig, så står denne jenta foran meg. Lyshåra, stor i øynene med noe rart mellom fingerspissene. 


"LINDA, DEN ANDRE TANNA MI!!"


Jeg går inn i sjokktilstand, og vet ikke hva jeg skal svare. Jeg blir overrasket. Glad. Forferdet. Mest av alt kjenner jeg at jeg blir STOLT !


"Jeg bare tok tunga borti, så kom tanna ut. Blør jeg?"

Dagen snudde. Momentant. Tenk at så mye kan forandre seg.

I en brøkdel av et sekund.

Hverdagslykke i millimeter form.